Monografien utforsker dynamikken i inngruppeidentitet i utenrikspolitikken til monarkier i Midtøsten fra utviklingen av det regionale systemet etter verdenskrigene til i dag. Ved å bruke et innovativt teoretisk rammeverk som kombinerer utenrikspolitisk analyse i sammenheng med autoritære regimer og sosial identitetsteori, teoretiserer boken opprinnelsen og den indre funksjonen til en monarkisk fred blant arvelige regimer i Midtøsten, inkludert Gulf-monarkiene samt Jordan og Marokko. Selv om fenomenet demokratisk fred er godt etablert i statsvitenskapen, argumenterer denne boken for at den, i likhet med den undersøkte monarkiske freden, faktisk er et undertilfelle av en bredere Similar Political Systems Peace (SPSP). Teorien antyder at monarkier ikke fører krig mot hverandre fordi de anerkjenner hverandre som medlemmer av samme inngruppe, noe som gir rom for andre mekanismer for konfliktløsning – oppførsel som er tillatt mot utenforstående kan være forbudt mot medlemmer av samme klubb eller familie. Teorien er illustrert med en rekke casestudier som ser på den generelle regionale dynamikken, samt fire avgjørende tilfeller av monarkisk mellomstatlig konflikt: Bahrain-Qatar-relasjoner, den saudi-hashemitiske rivaliseringen og forholdet mellom Kuwait og Irak og Iran og UAE. Denne grundige redegjørelsen for utenrikspolitikken og samfunnet som forbinder monarkier i Midtøsten vil være av interesse for lesere innen internasjonale relasjoner, autoritære studier, Midtøsten og politikk i Persiabukta. . Språk: Engelsk